Hundekjøring er en av mange aktiviteter du kan prøve når du besøker Tromsø. Men visste du hvor langt tilbake tradisjonen strekker seg?
En historisk reise
Ingen vet nøyaktig hvem som først brukte hunder til å trekke sleder, men arkeologiske bevis tar oss hele fire tusen år tilbake i tid – til Sibir og de nordligste delene av Amerika. Man finner også skrifter om hundekjøring i arabisk litteratur fra det 10. århundre og i historier om Marco Polo på 1200-tallet. Historikere er ikke i tvil om at denne formen for transport var ekstremt viktig for de innfødte i det som nå er nordlige Canada, lenge før kolonistene kom. Hundekjøring fascinerte Europeerne, som man kan lese i Peter Kalms bok, skrevet i 1749:
«På vinteren er det vanlig i Canada at reisende bruker hunder til å dra små sleder, laget for å holde klær, provisjoner og lignende. Fattige bruker hunder til å dra veden de hugger i skogen, og hundene har blitt de fattiges hester. … Jeg har også sett små sleder som kvinner kan sitte i på vinteren, og bli trukket av hunder. Det går raskere enn man skulle tro»
De europeiske kolonistene tok raskt til seg tradisjonen om å bruke hunder som trekkdyr. Fransk-canadierne brukte dem til krigføring i syvårskrigen (1756-1768), fordi hundene var billigere enn hester – og mye mer effektive i kulden. I Norge ble hunder brukt under andre verdenskrig som ambulanser gjennom skog og fjell, og for å levere utstyr til soldater i felten.
Avgjørende for Amundsen
Den norske polfareren Roald Amundsen lærte å bruke trekkhunder fra Netsilik-befolkningen i Nord-Canada under hans ekspedisjon gjennom Nordvestpassasjen i 1903-1906. Hundene ble avgjørende da han ble den første til å nå Sydpolen, 14. desember 1911. Grønlandshundene gjorde den aller største delen av trekkjobben, slik at ekspedisjonen ikke ble en så stor påkjenning på Amundsen og mannskapet som den kunne blitt. Robert Scott, som nådde polen 34 dager etter Amundsen, brukte traktorer som brøt sammen, mongolske hester, og hunder han ikke hadde lært å håndtere. Scott og hans mannskap omkom på vei tilbake fra polpunktet.
Trekkhundløp
Det har sannsynligvis alltid vært konkurranser knyttet til hundekjøring. Det første dokumenterte løpet var i 1850, fra Winnipeg, Manitoba til St. Paul, Minnesota. I 1908 ble det arrangert et løp i Nome, Alaska, som senere skulle bli en historisk rute når nordmannen Leonhard Seppala leverte difteri-medisin til byen. Som en kjent del av amerikansk historie er det reist en statue av lederhunden Balto i New York.
I 1967 ble det mest kjente trekkhundløpet i USA arrangert: The Iditarod. Norske hundekjørere ble inspirert av dette, og etablerte Europas lengste trekkhundløp: Finnmarksløpet. Kun tre spann deltok i det første løpet i 1981, men i dag er det så populært at det er delt inn i tre klasser, og det tiltrekker tusenvis av publikummere. I år går Finnmarksløpet av stabelen 9. mars, og hovedklassen er forlenget fra 1050 til 1200 km. Fjorårets vinner, Petter Jahnsen, brukte 6 dager og 9 timer på å fullføre løpet.
Visste du at? Hundekjøring var prøvesport i tre Vinter-OL: De Olympiske Leker i New York 1932, i Vinter-OL i Oslo 1952 og i OL på Lillehammer i 1994 – men det fikk aldri offisiell status som OL-gren.
Strategisk planlagte hundespann
Før ble sledehunder valgt basert på størrelse og styrke, kriterier som var viktige for Amundsens grønlandshunder under ekspedisjonen til Sydpolen. I dag er det fart og utholdenhet som er viktigst, og de fleste velger Sibirsk husky eller Alaska-husky som sledehunder. Hundene veier rundt 25 kilo, og de kan løpe i hele 45 km/t.
Å sette sammen et hundespann innebærer å velge lederhunder, svinghunder og trekkrafthunder.
- Lederhundene ligger fremst, og styrer hastigheten på laget sitt.
- Rett bak ligger styrehunden, som styrer resten av laget gjennom svingene.
- De kraftige trekkrafthundene er bakerst, og har som arbeidsoppgave å dra sleden ut av snøen for å komme i gang.
- I større spann blir øvrige hunder plassert mellom svinghundene og trekkrafthundene.
Personen som står på sleden kalles en «musher». Ordet kommer fra det franske «marche», som betyr «å løpe» eller «å gå», og ble brukt som kommando for å sette i gang hundene. For engelsk-canadierne ble det «mush», som videre utviklet seg til å bli navnet på føreren – «the musher».
Hundekjøring i Tromsø
I dag kan du som besøker Tromsø oppleve å være en ekte musher, og være en del av et autentisk arktisk eventyr. De vennlige hundene elsker å løpe, og når de har pause setter de stor pris på en varm klem. Du kommer nært på hundene og guidene, og du opplever den storslagne naturen på en helt unik måte. Ønsker du å prøve hundekjøring når du er på besøk hos Tromsø Camping, spør i resepsjonen – vi hjelper deg å finne den perfekte opplevelse!
Kilder:
Kalm, P: Travels Into North America: J. Forester, translator: The Imprint Society; Barre, MA: 1972
Bilder fra hundesledetur med vår samarbeidspartner Aurora Alps
